Mitt foto
Navn:
Sted: STAVANGER, Rogaland, Norway

Lyngdal realskole. Mandal realartium. Stavanger can.mag. med bl.a. fagene historie og kristendom. Undervist ved Tastaveden ungdomskole, avdelingsleder ved Pedagogisk senter, personalsjef i Statoil, nå pensjonist.

onsdag 7. oktober 2009

Hundekongen på Jæren





Hundekonger og rakkesteder


Innledning

Saxo Grammaticus eller “Sakse Skriver” skrev danskenes historie på latin: Gesta Danorum, (danernes bedrifter), som skildrer Danmarks historie fra de tidligste tider fram til 1186. Saxo var sekretær for biskop Absalon i Roskilde. Da Absalon i 1178 ble erkebiskop i Lund, flyttet Saxo med dit.
Gesta Danorum utgjør hele 16 bøker og det er siste del av bok 7 som gjengis nedenfor. Sagnet kan kanskje stamme fra tidlig på 800-tallet, men det ble først fortalt til Saxo en gang tidlig på 1200-tallet. Nedenfor siterer jeg fra Grundtvigs oversettelse av Gesta Danorum fra latin til dansk.
Saxo begynner skildringene av det som må være et sagn fra Sørvestriket noenlunde slik;

Det fortelles at en svensk hærfører fikk tillatelse til å angripe Norge. Kommandøren, som hette Gunnar (stridsmann, soldat), gjorde først et anfall mot “provinsen” Jæren (in Iather provinciam).

Bilde: De gjeveste mennenene på Jæren måtte skifte på å vokte hundekongen. Fotomontasje: Vegard Bringsjord.

Der fòr han svært hardt fram. Bytte brydde han seg ikke om å ta, men han var blodtørstig og drepte for fote. Denne villskapen skremte jærbuene så kraftig at de snart innstilte motstanden og la ned våpnene.

For ytterlig å ydmyke folket, satte Gunnar en hund til landsdelhøvding over det erobrede landet. Og under hunden satte han ombudsmenn (satrapas), som styrte i hundens navn.

Satrap (fra gammelpersisk xšaθrapā(van), dvs «beskytter av landet») var navnet som ble gitt til guvernørene i provinsene i de antikke persiske rikene. Saxos bruk av "satrap" reflekterer at han var erkebiskopens skriver. Jfr Daniels bok 3, 2).

“Og det maa man bekiende, var at tage saa storaktigt et Folk paa det ømme sted, thi det maatte gaae til marg og been, naar de høie næser skulde dale for en hundesnude” skriver Saxo.

De gjeveste mennene i riket måtte skifte på å være vakt ved hunden og følge den i ett og alt der den halset av gårde… Og stakkers den som ikke klarte å følge med på den hundevakta; han ble gjort til krøpling for livet.

“Ved saaledes at maatte lystre en hunds vov - vov, lærde da endelig normændene hva der kommer ud af at være opblæst”.

Og for å dukke sørvestlendingene ytterligere, krevde hundens ombudsmenn inn skatt i to terminer, både høst og vår. Dette var uhørt i et land der ”landskylda” bare ble innkrevd om høsten *.

*Se Asgaut Steinnes avhandling om "Utskyld". Utskyld var en skatt som var pålagt 80 gårder i Sørvestriket. Skatten ble innkrevd både vår og høst. Steinnes kobler "utskyld" til denne legenden om svensken Gunnar. ("Sørvestrikets historie" s. 19 - 21).

Det framgår tydelig av den måten sagnet gjengis, at Saxo oppfattet hund som en representant for rovdyrarten "Canis familiaris".

Hvor hunden etablerte sitt hovedkvarter, sies det ikke noe om. Men det er lett å anta at ”de kjepphøye jærbuene” kan ha blitt innkalt til “hundevakt“ på et sted som senere fikk navnet Honduoka (hundvakta). Hondvoka var det gamle navnet på øya Hundvåg i Stavanger. (Jfr avsnittet "Garnisonen på Hundvåg" i bloggen "Stavangers historie").

Det fortelles heller ikke noe om hvor den svenske hærføreren etablerte sitt hovedkvarter etter at kong Regnald var nedkjempet. Men siden han tvangsgiftet seg med gamlekongens datter, prinsesse Drotte, må vi anta at de valgte å bo på Regnalds gamle kongsgård, som jeg antar var Sånum i Halse. (Se bloggen "Kongsgården -og Hogganviksteinen").

På folkemunne kan også Lista ha blitt knyttet til sagnet om Gunnar. En av haugene på den gamle bygdeborgen Borhaug (skrevet Borgarhaugr) er kalt “Gunnarshaug“. Dermed kan både svensken Gunnar og hans banemann, dansken Borgar, navnemessig være knyttet til Lista. (Se "Kongsgården -og Hogganviksteinen".

Innledningsvis understreker Saxo at Gunnar fikk "tillatelse" til å angripe Jæren… Spørsmålet som reiser seg blir da: Tillatelse av hvem?
En har lett for å ta som gitt at en svensk kommandør må ha vært kommandant for svenske soldater. Men slik behøver det ikke å ha vært. Det var ingen nasjonalstater i Norden på den tiden. Begrepene Norge, Sverige og Danmark eksisterte ikke på 700-tallet. Språket var felles, og småkongene var regionale herskere som snart allierte seg med den ene, snart med den andre. For Sørvestrikets maktelite var det like naturlig å gå i allianse med Jylland som med Vingulmark.

Mange av de nordiske offiserene må i ungdommen ha tjenestegjort som romerske legionærer, eller under frankerkongene som frankiske leiesoldater. Når de så kom tilbake, tok de oppdrag for de småkongene som betalte best.
(Jfr. "Funnene i Illerup" s. 2 og 3, i bloggen "Sørvestrikets historie").

Hvilken interesse kulle Saxo ha av å gjengi et gammelt sagn om et svensk angrep på Norge? Det er ”danernes bedrifter” han forteller om. Det meste tyder derfor på at det egentlig var et jysk angrep som ble iverksatt. Men det ble gjennomført så brutalt og blodig at ettertidens danske “hoffreporter” valgte å legge skylden på den profesjonelle ”svenske” kommandanten.

Steinnes (se nedenfor) mente vi i ettertid kan fastslå er at ekspedisjonsstyrken ble ledet av en kommandør, muligens et offiserskorps, som var vel kjent med hærens organisering i svensk Uppland.
Jeg tror ikke det nødvendigvis var slik. Organiseringen var en direkte etterapning av den romerske hærstrukturen, og hjemvendte, pensjonerte legionærer kan ha tatt med seg organisasjonsstrukturen direkte til Sørvestriket.



Sammenhengen mellom hund og huseby

På finurlig vis kan sagnet om hundekongen knyttes til både Hundvåg og Lista. På begge steder ligger det gamle krongods som bærer navnet Husebø / Huseby. Vi må derfor ha lov til å stille spørsmålet: Var det sammenheng mellom hund og huseby i Sørvestriket?

Romerne kalte sine militære forlegninger i en garnisonsby for kaserner, av lat. *casa, hus. I Norden kaltes en militærforlegning for hundre infanterister for en ”huseby”. Forleddet ”hus” har da samme militære referanse som suffikset i Akershus, Bergenshus osv. Et av romernes største grensefort ved Hadrians mur, fikk ca år 120 e Kr navnet Housstead. Navnet kan direkte overføres til norrøne ”huseby”.

Plasskommandantens militære rang var ”hund”, der navnet reflekterer tallet 100. Dette er en direkte parallell til romerhærens organisering hvor en ”centurion” (av latin *centum, hundre) var kommandør for 100 legionærer. Ut fra dette må ”huseby” forståes som en militærforlegning for hundre mann.

Lektor Eivind Vågslid påstod i avhandlingen "Stadnamntydingar 2" 1974, at stedsnavn med forleddet hund-, norr. *hundr, vanligvis angir gode jakt- og fiskeplasser. Ordet skulle da være språklig i slekt med engelske "hunt", jakte, og gotiske "hindan", fange. Vågslids tolkning inngikk i hans disputas til doktorgrad i 1974. Avhandlingen ble skarpt avvist av bedømmelseskomiteen; Dr. philos. Per Hovda, prof. Eyvind Fjeld Halvorsen, UiO, og prof. Torsten Andersson, ved Uppsala Universitet. De framhevet at stedsbetegnelsen "Hund-" vanligvis reflekterte tallet hundre. Se Vågslid s. 97. Jeg har valgt å følge komiteens tolkning.

Etter gammel germansk tellemåte var hundre = 120. (12 x 10) Vi kan derfor anta at husebyene i Sørvestriket var forlegninger for 120 profesjonelle soldater. I tillegg kom rekrutter / hjelpemannskap som etter romersk standard utgjorde ca 20 %.

.
Bilde : En centurion viste sin rang ved å bære en tverrstilt fjærdusk på hjelmen. Symbolet minner om den utspilte stjerten på en orrhane.
Her ser vi også at fanebæreren har en hjelm med ulvesnute - et symbol tatt fra legenden om Romulus og Remus.
Foto fra serien "Rome" som gikk på TVN. ( Foto: HBO )

En kan anta at betegnelsen "huseby" ble påtvunget marineleiren på Hundvåg. Marinens folk bodde i skip enten de var til lands eller til vanns. De hadde aversjon mot å oppholde seg i "hus", og unngikk derfor infanteristenes garnisonsbetegnelse Huseby.

Navnet på forlegningene ved Themsen, i romertiden Londinium, i frankertiden Lundenburh, (ved handelssenteret Lundenwic), ble adoptert som den norske marinens favorittnavn på sine forlegninger. Navn som Londum -> Landa og Lunde kan derfor, i en sentral geopolitisk setting, peke tilbake til historiske marinebaser.
At de store nabogårdene til husebyene på Hundvåg, Lista og Tjølling, alle heter Lunde, reflekterer trolig at marinens "Lunden" var navnet på storgården før hærens "Huseby" ble innført. (Jfr også Lunde /Lund ved Egersund, Sånum og Oddernes).

Innføringen av "husebysystemet" i Sørvestriket, har neppe endret noe på realitetene. Husebyene var fortsatt forlegninger for 120 marinesoldater, mannskaper nok til å kunne bemanne tre 20-sesser. (3 x 40 mann).


Konklusjon

Legenden om ”Hundekongen på Jæren” er en legende som er blir utbrodert på en etymologisk misforståelse. Gunnar plasserte ikke et firbeint dyr på Hundvåg, men han utnevnte en plasskommandant på husebyen der, og gav han den militære rangen ”hund”. En rang som reflekterte at han var kommandør for hundre profesjonelle soldater.

Hund på hjelmen

Dr. philos. Asgaut Steinnes kommer i studien "Hundekongar", fram til samme konklusjon. Men det gjør han trolig uten kjennskap til den etymologiske sammenhengen det var mellom rangen hund og tallet hundre.
Steinnes tok utgangspunkt i at herredene i Uppland ble kalt "hund". Et folkland (fylke) som Tiundaland, egentlig Tihundaland, bestod av ti hund (10 herred), og hvert hund hadde en huseby. (Tilsvarende var det i angelsaksisk England der et herred ble kalt "hound" og et folkland for shire).
Lederen for et hund (herred) var følgelig synonym med plasskommandanten på stedets huseby. Han markerte sin rang med en hund eller et hundehode på hjelmen. Det heraldiske symbolet ble valgt i kraft av den fonetiske likheten mellom den militære rangen hund og dyrenavnet hund. At ordene etymologisk trolig står langt fra hverandre, spilte i den sammenheng ingen rolle.

Et problem blir det først når ordets gamle betydning går over i den historiske glemmeboken. Da ligger veien åpen for misforståelser.

Etter Steinnes mening var dette sammenhengen mellom husebyene vest for Lindesnes og Saxos gamle legende om hundekongen på Jæren. (Hundekongen. H T 1957-58, s. 319-321).
...
Så vidt jeg kjenner til var Tore Toresson, bedre kjent som Tore Hund, den siste nordiske militære kommandør som bar betegnelsen ”hund”.
Tore fikk skylden for å ha drept Olav den hellige i slaget på Stiklestad. Etter en tid ble han derfor sett på som en judas og en quisling. Tore valgte å forlate landet og med ham gikk rangen ”hund” ut av bruk. (Jfr. Olav den helliges saga, kap. 228 og 232).
..


Bilde: Illustrasjon for Olav den helliges saga. Snorre 1899-utgaven.«Kong Olavs Fall.» av Halfdan Egedius.

Kunstneren har utstyrt Tore Hund med skjold med hundemotiv. Trolig hadde han også hundemotiv på hjelmen.



Hundekongen Rakke

I den danske "Lejre-krøniken" (Chronicon Lethrense), som er skrevet ned omkring 1170, blir det fortalt at den svenske kongen Adils tok skatt av danene og satte en hund til konge over dem. Denne hunden, som hette Rakke, var Adils svært glad i. Han hadde sverget på at den som kom med dødsbudskap om Rakke, skulle selv dø.

En dag ville Rakke skille noen hunder som sloss. Han sprang inn mellom dem og ble drept.

Nå var gode råd dyre for danene. Ingen våget å gå til Adils med dødsbudet.

Da var det risen Le på Læsø kom til hjelp. Han sendte Snjo, gjeteren sin, til kongen med meldinga. Snjo ordla seg så klokt at han fikk Adils selv til å si at Rakke var død. Etter dette satte Adils Snjo til konge over danene.


Rakkesteder



Bilde: Nord-Jylland med Læsø.
R= Rakkeby . Huseby (sort punkt)
Kart utarbeidet av A. Steinnes


Navnet Rakke stammer fra norr. rakki som betyr en hannhund. Ordet er også brukt om en hannrev, men den betydningen er utvilsomt sekundær. Steinnes mente at i Øst-Norge kan en kommandør med hundemerke på hjelmen, ha blitt omtalt som rakker. Han så derfor for seg at også de åtte gårdene i Øst-Norge som heter Rakkestad, har vært militære forlegninger hvor kommandanten bar et hundehode som hjelmmerke.

Han konkluderte med at rakkestedene, på et vis, var sidestilt husebyene. Denne statusen gjaldt også for de tre andre gårdene i Norden med rakke-navn. Det vil si de to gårdene som heter Rakkeby i Nord-Jylland, og den ene som heter Rackeby ved Vänern i Västra Götaland.
Steinnes holdt det for trolig at de 11 nordiske rakkenavnene var fra siste halvdel av 700-tallet.



Bilde: Gårder med navn Huseby og Rakkestad i Øst-Norge. R= Rakkestad . Huseby (sort punkt) + Steder med Ull-navn ..... Grensen for Vingulmark. Kart utarbeidet av A. Steinnes.


Jôfurr og rakker

Det er kjent at konger i den svenske ynglingeætten brukte villsvin som symbol for makt og rang. Steinnes mente årsaken var at folkenavnet "svear" og dyrenavnet "svin" tar samme formen ”svina" i genitiv flertall. Videre pekte han på at flere av ynglingekongene i poemet Ynglingatal kalles ”jôfurr”, som er en poetisk omskriving for svinegalt, og at kongene i Svitjod brukte avbilding av en svinegalt som hjelmmerke.

Allerrede Sophus Bugge* var inne på dette forholdet og skrev at Jôfurr har gått over fra betydningen "Hjælm prydet med et Billedet af en Vildgalt" til å bety "Høvding, Konge".

Bilde: At denne hjelmen skal bæres av en svensk "jòfurr" framgår tydelig av hjelmmerket. Hjelmen er en kopi av en hjelm fra 900-tallet funnet i Monyash, Derbyshire.

Fra boka: Nordsjøens konger år 250 til 850




Asgaut Steinnes** avslutter sin studie om hundekonger slik: "Kunne ein ynglingekonge verta kalla jôfurr etter hjelm-merket sitt, så kunne ein hovding som hadde hunden til merke, på tilsvarande vis verta kalla hund eller rakke. Dette er då mitt framlegg til tolking av namna Rakkestad og Rakkeby, og til løysing av dei problema som knyter seg til dei danske og norske segnene om hundekongen".


* Norges Indskrifter med de ældre Runer. I, s. 248. Christiania 1891.

** Asgaut Steinnes: Hundekongen. Historisk Tidskrift, 1958 s. 301-332. Riksarkivar dr. philos. Asgaut Steinnes.(1892-1973) er for meg den i særklasse mest inspirerende historiker Norge har fostret. Jeg vil spesielt vise til tre arbeider som han på 1950 - tallet fikk utgitt: ”Utskyld” (1952), ”Husebyer” (1955) og ”Hundekonger” (1957). Alle de tre avhandlingene handler om styringssystemer i Norden og på Vesterhavsøyene i tiden før 900 - tallet.

Johannes Elgvin karakteriserte, i 1956, "Utskyld" som "det mest skarpsindige som er levert i norsk historieforskning i dette århundre". (Johannes Elgvin: En by i kamp 1536 - 1814, s. 444)





Min nye e-post adresse er: finn.bringsjord@lyse.net







0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden